Lindesnes - Nordkapp - Kajakk - Sykkel - Solo - 2008

I dag ble det ikke lange etappen etter at lyn og torden jaget meg inn til en ypperlig leirplass som jeg ikke kunne takke nei til. Jeg har på Redningsselskapets oppfordring valgt å gå opp gjennom Årsetfjorden i stede for å gå på utsiden. Og man hører vel etter når Selskapet taler? Det er uansett ikke lange omveien og sjansen for mindre vind viste seg å være tilfelle. I tillegg får jeg padlet igjennom en smal passasje på midten av fjorden og det er sånt jeg liker!

Det er for tidlig å komme med noen dom over den nye GPSen men jeg kan i hvert fall si at det er fantastisk og ha en større skjerm å navigere etter. Jeg regner med å bruke den flittig i området jeg nå skal inn i (blant de tusen øyer) og det er knyttet stor spenning til hvordan min nye kamerat vil takle omfattende bruk. Uansett er jeg ikke avhengig av å ha den fremme hele tiden. Det går fint an å navigere etter kart og kompass men det er en stor fordel når jeg vil se nærmere på ting og når jeg er i stuss på om jeg kommer meg igjennom en smal passasje.

Jeg har underveis ofte fått spørsmål om hvordan det går med kroppen min. Om det verker eller om alt fungerer som det skal. Til det har jeg svart at alt er tipp topp! Jeg har tidligere aldri vert plaget med noe senebetennelse eller muskelsmerter i overkroppen av noe slag og er veldig takknemlig for det. Nå begynner vel du (som leser) å tenke at: “- Her kommer det! -Han er finito!”. Og til det kan jeg svare at det er jeg så absolutt ikke! Jeg har tidenes tur, har vert forsiktig og tatt vare på kroppen hele veien så jeg er absolutt ikke finito. Men etter å ha padlet over hundre mil i konstant motvind (og den har enormt mye å si) begynner kroppen nå å si ifra. Jeg fortsetter som vanlig men jeg er redd jeg ikke får økt så mye i dagsetappene som jeg hadde håpet på. Det er så mye som jeg gleder meg til lenger nord og motivasjon har alltid ligget i å få se og oppleve det kontrastrike Nordnorge fra sjøveien. Jeg får lytte til kroppen og satser på at det lille jeg kjenner er snart et forbigått stadium. Jeg velger også å være åpen om slike ting til dere og forteller den fulle sannheten. Så når jeg sier at det er ikke er noen store smerter jeg kjenner til så er det ikke det.

Ellers kan jeg meddele at det blir mer snakk om utstyr i tiden fremmover. Det er mange som har skrevet e-post til og spurt om ting de lurer på når det gjelder utstyr. Jeg vet at det også er mange padlere innom siden min med ønske om mer utstyrstoff og det er et ønske som jeg gjerne oppfyller. Til nå har det ikke vert mye snakk om utstyr men det er fordi jeg ikke har villet uttale meg om det før jeg har fått prøvd det grundig og har tilstrekkelig grunnlag for å gi noen dom over det. Tanken er at jeg etter hvert skal lage en egen side hvor det blir mer oversiktlig og enkelt for de interesserte å finne frem til det de ønsker å lese om. Dette kan for øvrig ta litt tid og det er heller ikke sikkert det kommer opp før etter at turen er ferdig.

Ved siden av kommentarer synes jeg det er knallkjekt å få e-post fra kjente og spesielt ukjente og nye lesere. Det er mange som skriver oppmuntrende og inspirerende mailer og jeg prøver så godt jeg kan å svare på de fleste. Dersom det er ting dere lurer på som dere ikke vil ta opp i plenum er det bare å gå inn på “ta kontakt” siden å skrive til meg!

Legger ved et bilde fra i dag. Som dere ser har jeg nå fått en kompanjong jeg kan snakke med. “Ragna” er ei skikkelig trollkjerring men er stort sett enig i det meste jeg sier! Og ja, det har begynt å rable for meg!

Etter forrige innlegg la jeg neste dag (onsdag) kursen mot Rørvik by og gledet meg til å få fingrene i forsendelsen som låg og ventet på meg på Spar Ottersøy. Da jeg kom frem på kvelden ringte jeg til butikken som jeg en uke tidligere hadde avtalt at skulle ta imot de tre pakkene som jeg måtte få ettersendt. En av pakkene var brev (regninger) som kom hjemmefra og de to andre var det nye liggeunderlaget og GPSen som tok kvelden for drøyt en uke siden. Men å få tak i pakkene skulle vise seg å ikke være så enkelt allikevel. Først fikk jeg vite at det ikke var kommet noe som helst, men etter å ha tryglet om at de måtte se bedre etter dukket den ene pakken opp men det var alt, sa butikksjefen. Litt mer trygling og en til pakke dukket opp før han til slutt var overbevist om at de ikke hadde fått inn noe mer til meg. Vel, med to av tre pakker var det ikke noe poeng i å dra til butikken denne dagen. Jeg fikk heller ta turen innom neste dag.
Så sant, så gjort. Neste dag var tok jeg turen opp til butikken klokken halv ti og igjen ble jeg møtt med den samme beskjeden -Vi har ikke noe til deg. Siden det var et nytt skift om morningen måtte jeg gjennom samme prosedyre som kvelden før og denne gangen håpet jeg at de ville finne den tredje pakken, men nei. Det var den nye GPSen som manglet og etter at jeg fikk sporet pakken og ringt mange nummer kom jeg endelig i kontakt med post-dama som hadde pakken i bilen sin. Jeg tilbrakte mange timer på Spar Ottersøy før jeg til slutt kunne gå ned til havnen for å trykke litt på den nye GPS (Magellan Triton 2000).

Jeg hadde flere ærend og gjøre før jeg kunne dra videre og nå måtte jeg over fjorden til Rørvik sentrum for å handle kart. Jeg tok det for en selvfølge at jeg kunne kjøpe kart i Rørvik og det trengtes nå. Jeg har klart meg fint på Cappelens Bilkart i målestokk 1:325 000 og sammen med GPS er jeg godt hjelpen. Sånne kart er jo standard på alle bensinstasjoner og bokhandlere… bortsett fra i Rørvik! Det var ikke snakk om å få tak i brukbare kart noen steder og etter to timer med trasking måtte jeg komme opp med en ny plan. Jeg måtte få tak i noen som hadde internett og printer slik at jeg kunne skrive ut noen få oversiktskart frem til Brønnøysund (jeg får prøve på nytt der), og som medlem i Redningsselskapet viste jeg at de holdt til en skøyte i Rørvik havn. Som tenkt, så gjort! Jeg troppet opp på båten og ble møtt av imøtekommende redningsmenn. Der fikk jeg printet ut brukbare kart til Brønnøy og slått av en god prat. En time senere satt jeg i “byssa” med kaffe i den ene hånden og en vaffel i den andre. En veldig hyggelig og hjelpsom gjeng som holder til på båten som Mette Marit døpte for fem år siden, Harald V. Jeg fikk tips om en idyllisk liten øy jeg kunne campe på og tilbud om en eventuell frakt av kajakk tilbake til Bergen ved turens slutt. Fantastisk!

Som det ofte blir når jeg tar turen innom en by måtte jeg selvfølgelig ha meg en cheeseburger før jeg tok åren fatt og padlet meg ut for å finne campen min. Burgeren kjøpte jeg på en Mix-kiosk som også hadde et varesortiment litt utenom det vanlige. Dersom du er i traktene og trenger en elgitar eller en klassisk gitar for den slags skyld er det bare å ta turen innom Mixèn!

I dag våknet jeg til hvite bølger og kuling i kastene (imot ja). Ikke noen vits i å stresse av gårde når jeg ikke får noe betydelig fremdrift og ville bare stresset skuldrene unødvendig. Da blir jeg heller het på min lille øy og slår i hel litt tid med å fiske, lese, skrive, ta bilder og prate med de likesinnede naboene her på øya. I morgen er det heldigvis meldt bedre vær så da er planen å komme seg et hakk nærmere nye kart!

← Forrige Neste →

..123456..

Ohoi…

“-Ah soh! Eine große dorsk!” utbryter han, oppriktig engasjert over bildet han får se av en torsk jeg har fisket på turen. Han gir meg et smil som avslører en tanngard full av edelt metall før han med en brummende, dyp stemme utbryter han -Meira bilden!
Det går litt på tysk og litt på norsk og kommunikasjonen er ikke den beste men jeg trives godt i denne gamle mannens selskap. Edmund er prototypen på den ekte bobilturisten men han har en merittliste som forbauser meg veldig. I over tretti år har han hver eneste sommer kommet til Norge for å tilbringe sommeren sammen med sin hustru, Ingrid. Bobilen og campingvogn på hengeren har mange mil på tripptelleren men om sommeren blir det få. De vender nemlig tilbake til den samme campingplassen hvert år og da blir de på Holmen camping i fire måneder før de vender hjem igjen ut på høsten. Ja, de har til og med kjøpt en egen båt som de bare lar overvintre i Norge siden de kommer tilbake neste år. Fantastisk!
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom inn på stranden ved campingplassen før jeg sto med en kopp kaffe i hånden. Hansi, en annen tysker som også tilbringer sommeren på denne spesielle plassen, prater kun tysk og jeg har åpenbare problemer med å forstå han, men jeg er takknemlig og prøver å vise det.
Etter at jeg skrev det forrige innlegget prøvde jeg å få meg noe søvn før jeg etter planen skulle stå opp klokken fire på natten for å benytte meg av lite vind. Det gikk ikke helt etter planen. Jeg la meg bare på svaberget og søvnen kunne jeg se langt etter, så da klokken var ett på natten var jeg lei av å vente og tok åren fatt. Jeg var ganske trøtt der jeg padlet av gårde men forholdene var svært gode, noe som gjorde det hele forsvarlig. Jeg passerte grensen til Nord-Trøndelag og klokken ti om morningen sto jeg altså med kaffe i hånden og smilende tyskere rundt meg på alle kanter. Jeg var stuptrøtt og grunnen til at jeg søkte til campingplassen var det faktum at jeg ville ha en innendørs seng. Det å slå opp teltet i solsteiken så tidlig på dagen var et håpløst prosjekt og jeg tenkte at på en liten, bortgjemt plass som denne campen låg på ville jeg få meg en liten hytte til en overkommelig pris.
Det stemte også, hytten hadde en beskjeden standard og det passet meg perfekt! Etter å ha levd i et telt i to måneder er “beskjeden standard” som femstjernes for meg. Alt av praktiske ting er så mye lettere å få gjort i sivilisasjonen og selv om kroppen ville ha søvn måtte jeg utnytte situasjonen.
Før jeg kunne legge meg måtte jeg bare ha mat, dusje, vaske klær, lade batterier, vaske kajakken, gå over alt utstyret, polere kajakken (!), fikse småting, gå på butikken, oppdatere meg på nyheter… osv.. Klokken var ble faktisk ett på natten igjen før jeg la meg til å sove og da var jeg bare åtte timer unna å ha vert våken i to døgn med mye fysisk aktivitet.
Neste dag (mandag) var det opp klokken halv ti for å rekke postmannen som kom nedom campingen for å ta med en pakke fra meg. Kvelden før hadde jeg nemlig gått over alt utstyret og sortert bort alt det som ikke var høyst nødvendig og som jeg kunne sende hjem igjen. Og etter å ha kastet en del rask sto jeg igjen med en pakkpose på seks kilo som skulle sendes. Denne posen måtte jeg altså få levert på formiddagen når postmanne kom, men først måtte jeg på do!.. og så måtte jeg på do en gang til før han kom.. og en gang til… Magesjau! Noe sa meg at det var vannet og muligens grunnet en vanntank som ikke hadde blitt vasket en eneste gang på turen som var grunnen. Jeg hadde fått ettersendt en ny drikkeslange til vannbagen og nå var det på tide å fiske den frem. Det ble mange do-besøk denne formiddagen og jeg såg for meg med skrekk og gru hvordan det ville gå når jeg skulle sitte i timevis i kajakksetet. Valget ble enkelt, jeg skulle være en campingturist en dag til. Var det slik det startet for Edmund og Hansi også, mon tro?

Det ble en hyggelig kveld sammen med mine nye venner og før jeg dro i dag hadde jeg fått meg en adresse med tilbud om gratis overnatting i Düsseldorf!
Nå er jeg der kartet viser (har det ikke foran meg nå) og har hatt en fin dag på sjøen. Motvind i dag også men jeg er så vandt til det nå at jeg tar det som normalt å være. Nok et forlis er passert og jeg begynner å få en del bilder av skipsvrak i samlingen min nå. Jeg har en følelse av at webmaster Bjarte setter pris på sånne bilder så her kommer dagens vrak!

Bilde #1-2: Til Bjarte

Bilde #3-5: Jeg begynner å merke stor forskjell på flo og fjære (mye bæring)

Bilde#6: Nyvasket og glinsende nypolert kajakk. “Fordi den fortjener det”

← Forrige Neste →

..123456..

Auf Widersen!

Etter en times padling i sterk motvind og laber fremgang fant jeg veien inn til Mostervik for å vente på bedre tider. Når jeg bikker under 5 kilometer i timen er det bortkastet energi å fortsette og dermed like greit å gå i land. Her fikk jeg komme inn i hytten til Ann Kristin og Roger Hepsø som tilbringer sommerferien sin på denne idylliske plassen. Det er mange tyske turister som er på sjøen for å fiske og fra her jeg sitter nå kan jeg se rett ut på stedet hvor det i mai omkom fire stykker da båten de var i kantret. Spesielt å høre DDE på radioen nå med en tekst som går: “æ har it sagt at æ stille storjmen”, og tenke på hvilket drama som utspilte seg en liten kilometer fra hvor jeg sitter nå.

Jeg er spent på hvor lang tid det vil ta før det roer seg ned og jeg kommer meg videre men foreløpig gjør det ingen ting at jeg får ladet litt batteriene, både elektriske og fysiske, samt skrevet litt til dere. Oppvartningen er det heller ingen ting å si på av herr og fru Hepsø, kaffien er i min høyre hånd og noen småkjeks like ved! For de som mener at nordmenn er et er kaldt folkeslag må jeg bare anbefale at de kommer seg litt mer ut og får erfare vennligheten som faktisk er toneangivende for kysten vår.

(Litt om utstyr)
I dag er det lørdag og tre dager siden sist innlegg. For å gi et lite tilbakeblikk på de siste dagene er kan det nevnes at torsdagen gikk for det meste med til å ordne administrative saker og ting. Det har seg nemlig sånn at utstyret ikke alltid viser seg å holde mål. Som mange vet fikk jeg handlet meg et svært behagelig, praktisk, funksjonellt og ikke minst dyrt liggeunderlag da jeg var i Ålesund. Jeg var svært fornøyd de to første ukene hvor jeg blant annet ble imponert over slitestyrken da jeg låg direkte på rurbelagt berg halvveis ut i en dam og sov som en stein. Men så skjedde det som ikke skulle skje. Underlaget er fylt med små dun-fjær for å øke isolasjonsevnen. Denne dunen er kapslet inn i egne “kammer” som er skilt fra ventilen som slipper ut og inn luften. Og da jeg på mandag (nøyaktig to uker etter kjøpet) låg og hørte på måseskrik var det en merkelig lyd som blandet seg inn. Limen som holder dun-kamrene og ventilene adskildt begynte å slippe taket og det tok ikke lang tid før alle kamrene var åpne, noe som resulterte i at da jeg om morgenen skulle slippe ut luften sa det “flopp” og ventilene var tettet av dun. Mellom en halv time og tre kvarter senere hadde jeg klart å presse nok luft ut av ventilene til at jeg kunne pakke underlaget sammen. Det er ikke godt nok for et av de dyreste liggeunderlag på markedet. En ripe i den ellers då fine lakken til Exped (se utstyrsliste)…
Så da gikk det litt tid med til å finne et postkontor i Rørvik som kunne ta i mot det nye underlaget og holde det igjen til jeg kommer og henter det.
Det samme gjelder GPS`n som dessverre også tok kvelden da jeg var kommet like nord for Kristiansund. Magellan er kjent for å ha solide håndholdte GPSer og brukes av mang en friluftsmann i vår vakre natur. Triton er en ny serie av året og har mange forbedringer i forhold til eldre modeller med bl.a. bedre skjerm, mer brukervennlig (en trenger ikke åpne manualen) og ikke minst raskere prosessor. Jeg har vert meget fornøyd de gangene jeg har vert i tvil om ruten og har kunnet navigere etter den men nå har det altså svartnet helt for den. Jeg har heldigvis en i reserve og den er kjent som et solid verktøy som har vert på markedet lenge. Triton 500 som jeg til nå har brukt blir byttet ut med den større og dyrere Triton 2000. Jeg gleder meg til en større skjerm og enda flere kjekke løsninger som f. eks at jeg kan ta bilde med den og det legges automatisk til med referanse til hvor bildet er tatt. Ellers kan det jo være greit med mp3-spiller når iPoden tar lengre tid å få fikset enn først antatt. Jeg får også levert den nye GPS`n i Rørvik og takker både Platou og Belamarin for god og rask service! Det skal også sies at Triton 500 selger godt og den eneste personen de har registrert reklamasjon hos er meg..

Torsdag ja. Jeg brukte som sagt litt tid på å få ordnet litt praktiske ting den dagen. En annen ting var at jeg trengte å gå på butikken. Vallersund låg to kilometer lenger sør for leirplassen min og siden jeg ikke visste om noen andre butikker så bar det for andre gang på turen sørover. Jer ble det innkjøp av middag, enda mer sjokolade, flått-fjerner og tørrmelk. Det vil si, de hadde ikke tørrmelk men jeg fant NAN2 – morsmelkerstatning for større barn, og siden jeg ofte blir kalt for et større barn så passet det godt. Nå spiser jeg altså to måltider om dagen basert på morsmelk! Herlig!

Fredagen startet som torsdagen, -veldig hett! Da jeg begynte å padle viste gradestokken 30+ og eneste plagg på kroppen var kortbukse og padlevest. Det føltes som om jeg var i Syden og ikke i midtnorge men da jeg hoppet uti for å ta en forfriskende dukkert ble jeg minnet på at jeg var akkurat der jeg var. Jeg startet altså min tredje måned med mitt tredje bad for turen, så nå er det unnagjort. Nå kan jeg bare vente til august før jeg må følge opp med den kalde “trenden”. Det er jo ingen som misliker kroppslukten min uansett! Eller?
Et av de stedene jeg passerte i går hadde nok et navn som føyer seg inn i rekken av merkelige stedsnavn som jeg har passert, nemlig “Utro”. Jeg torde ikke gå i land der…

Hender fri for vannblemmer, men ikke salt.

I dag gikk turen fra den lille sommerøyen Leksa over til Ørland og videre over Bjugnfjorden, forbi Kjeungskær Fyr (bildet), rundt Nes og inn… -Nei, jeg er elendig på rutebeskrivelse. Jeg kan meddele at jeg nå ligger i Vallersund etter nok en dag med motvind, nydelig vær men motvind! De eneste timene det ikke var vind i dag var når jeg sov i natt og når jeg nå kom padlende inn til min idylliske, lille holme i kveld. Jeg må si det frister veldig å starte med nattpadling ettersom sol og nordavind som oftest gir stille netter. Jeg får se litt lenger frem i tid om været vil holde seg en stund, så jeg ikke legger om på døgnrytmen til ingen nytte. Det er jo heller ingen lett sak å få sove i telt midt på dagen når solen steiker på duken så jeg avventer en liten stund til.

Foruten min lille frustrasjon over unormalt mye motvind har jeg mye å glede meg over! I dag er det to måneder siden jeg tok de første, spente padletakene ut fra kaien på Lindesnes fyr. Mye har skjedd på de åtte ukene jeg har vert på tur og det slår meg hvor lett der er og bli vandt med en slik hverdag. I dag fikk jeg en spesielt fin avslutning på dagen da havet la seg som et speil og solen gav sitt rødlige skjær over omgivelsene. Jeg tenkte nettopp da jeg for to minutter siden gikk ut av teltet for å gjøre nødvendige ærend at jeg virkelig er på en velsignet god tur. Jeg har vert underveis i to måneder og jeg har vert spart for mange ting som kunne gå galt, jeg har truffet de beste folkene kysten har å by på og naturopplevelsene har stått i kø. Jeg er glad jeg fulgte denne drømmen…