Lindesnes - Nordkapp - Kajakk - Sykkel - Solo - 2008

Torghatten ja, det begynner å bli noen dager siden jeg var der og skrev det nest siste innlegget. På torsdag bar det omsider videre mot Brønnøysund og med frisk bris + i ryggen gikk det fort unna. Etter at jeg kvittet meg med seks kilo utstyr har det blitt merkbar forskjell når det gjelder farten. Nå når bølgene er store nok og kommer bakfra er det endelig mulig å surfe på de. På de beste bølgene var jeg oppe i 13km/t og det er jo en fin fart når en er vant med å lunke i under halve farten. Artig er det å bare kunne ligge å styre med åra mens bølgene gjør jobben «free of charge»!
Da jeg skulle dra oppdaget jeg at min kjære og høyst u-unværlige kartmappe var borte. Den må ha blåst bort under stormen som var på onsdagen og uten den er jeg ganske hjelpeløs.

Utstyr: Ortlieb Kartmappe Large
Ordinære fjell-kartmapper duger ikke på sjøen da de lekker vann og når den gjennomsiktige plasten har en tendens til å sprekke opp og stivne (spesielt om vinteren) blir resultatet ofte et ødelagt, og i verste fall uleselig kart. Jeg kan anbefale Ortlieb sin kartmappe både for fjell og sjø. Dersom en er nøye med lukkingen er det ingen krise om man mister kartet i sjøen. Den har fullstendig gjennomsiktig, myk plast, noe som gjør at man kan lese kart på begge sider om man bretter det riktig. Ellers er den oppgitt å være uv-beskyttende og selv om min fikk et lett gulaktig skjær på slutten er jeg ikke i tvil om at den hadde holdt i mange år om jeg ikke hadde mistet eller ødelagt den på andre måter.
Selv liker jeg best den nest største størrelsen (tror det er Large).
+ Ligger som limt mot kartet (når en tømmer det for luft)
- Kan komme kondens på de varme dagene dersom kartet er fuktig. Men hvor finner du en «pustende» kartmappe som holder tett?

Grunnet mangel på kartmappe og enkelte «råvarer» som smør, tørrmelk og sukker var det tid for en rask handletur i byen (Brønnøysund). Men som erfaringen tilsier så er det ingen ting som heter «en rask handletur». Da jeg kom inn oppdaget jeg at kampen om fortøyningsplass til båter var hard. Med Roots-festivalen som sommerens store høydepunkt og kun 30 båtplasser på gjestebryggen var jeg heldig som fikk meg en super plass midt mellom millionbåter og fancy cabincruisere. Med mine seks meter tar jeg faktisk samme plass som mange av disse båtene og jeg tenkte med meg at jeg har like stor rett til å ligge til bryggen som noen av de andre så da var den saken grei. Som vanlig kom det også denne gangen bort folk som hadde mye de lurte på angående farkosten og ferden min. En av de var en hyggelig småbåteier ved navn Arnt Jensen og etter en liten prat tilbød han seg å holde et øye med kajakken mens jeg gjorde unna de ærend jeg hadde for meg. Da jeg kom tilbake fikk jeg komme ombord i båten hans og etter å ha pratet om båtfolk og folk i båt fikk jeg noen sjøkart av han til å hjelpe meg videre mot Bodø. Han hadde forøvrig kontaktet lokalavisen som kort tid etterpå kom ned for å ha et lite intervju.
Som sagt, det er ingen ting som heter «en rask handletur» og da jeg omsider kom meg videre var klokken så mye at jeg måtte se meg om etter leirplass med en gang. Valget falt på den lille øyen Ylvingen like sørøst for den større øyen Vega.

Neste dag våknet jeg til sørøstlig liten bris og lykkelig over nok en dag med medvind bar det videre. Først mot Vega og deretter rett nord mellom de to tusen småøyene som skiller havstykket mellom Vega og Hærøy/ Dønna. Vinden økte på til frisk bris og trass regn og lavt skydekke var det deilig å holde en snittfart på 9 km/t i time etter time. Det ble ny rekord i antall ørn på en dag. Hele fem majestetiske fugler viste seg på kort avstand denne dagen. Helgelandskysten hadde startet! Om kvelden fikk jeg et fint skue da jeg slo leir et par kilometer sør for Hærøy. Hele dagen hadde jeg padlet med minimal sikt og GPSen som kjærkommen hjelper og da de seks søstre (den syvende kunne jeg ikke se) viste seg over det lave skydekket fikk jeg et glimt av den mektige naturen jeg skulle inn i de neste dagene.

Lørdag var det solsteiken som vekket meg opp på morgenkvisten. Er det solsteik så er det som oftest motvind og med en lengre etappe hengende i kroppen fra dagen før var ikke skuldrene like hjelpsomme som jeg hadde ønsket. På turen over til Dønna møtte jeg på en familie som var ute på kosetur i båt: -»Næmen, hei! Eh.. vil du ha.. (ser seg rundt) eh.. vil du ha Cola?..» Fantastiske nordlendinger!
Det ble bilde med de syv søstre (nå var den syvende dukket opp) i bakgrunnen før jeg la i vei til leirplassen like nord for Skorpa.

Ustyr: Digitalkamera Olympys Mju 850 SW (Shock – Waterproof).
Jeg er ingen fotograf. Jeg kan knapt kalles en hobbyfotograf og selv om jeg skulle ønske jeg var bedre til å ta bilder tok jeg ikke sjansen på å skaffe meg et speilreflekskamera før denne turen. Jeg er opptatt av funksjonalitet og at ting tåler å være ute i elementene. Så da jeg kom over dette kameraet på Elite Foto, Øyrane Torg var valget enkelt. Et kamera som tåler vann og støt måtte jo være midt i blinken! Til nå har jeg ikke angret på det valget. Kameraet ligger fremme på deks-bagen hele tiden og er lett tilgjengelig når jeg måtte ønske det. Regn og saltvann har enda ikke klart å ta knekken på det og faren for å få fukt i kameraet når jeg skifter batteri er overveiende stor. Ordinærpris ligger på rundt 2500 og det er helt greit for dette kameraet. Når det gjelder bildekvaliteten er det bare å bedømme slev. Jeg kan uansett anbefale det til mitt bruk. Er forøvrig spendt på hvordan det takler sterk kulde.
+ Tåler det meste.
+ Får plass over alt. Rask å slå på
+ Stor skjerm
+ Mange, enkle innstillingsalternativer for ulike omgivelser/ lysforhold
+ Norsk meny
- Skarpheten på bildene kan ikke måle seg med speilrefleks
- Batteriene kunne vert bedre (jeg har to ekstra med meg)

Søndag var det frisk bris østavind, og dermed også sol på morgenen. Jeg tok turen over til løkta og krysset derfra over til Tomma. På kvelden roet vinden seg helt og jeg kom inn til den idylliske leirplassen som du kan se bilder fra i det siste innlegget. Fjellet på bildet over leirplassen ruger hele 922 meter rett opp av havet. Jeg ble værende der en ekstra dag da det på mandag blåste kuling nordavind og kroppen ikke lystret helt. Da ble det tid for en liten spasertur, lesing, fisking og litt kartstudium.
Da jeg hadde vert å fisket fikk jeg øye på en fugl som jeg ikke hadde sett før. Den jaget en måke som tydelig var vettskremt og i et desperat forsøk på å bli kvitt denne ukjente fuglen fløy måsen bort og satte seg like ved meg. Det virket, for fuglen som tydelig var en rovfugl forsvant like fort som den kom. Jeg såg den lange stjerten og de store klørene og det slo meg at jeg muligens nettopp hadde sett en jaktfalk! Jeg setter utropstegnet fordi jaktfalker er en uhyre sjelden fugl å se langs kysten. Den er utrydningstruet og liker seg best i høyfjellet hvor den er avhengig av tomme ravnereir for å legge egg. Jeg hadde kvelden før sett to ravn i det jeg kom inn til leirplassen min. Fjellet over meg var nesten tusen meter høyt og jeg ble overrasket over at jeg ikke ble «angrepet» av illsinte sjøfugl som skulle forsvare ungene sine. Det jeg har erfart på turen er at dersom slike typiske hekkeplasser ikke inneholder reir eller fuglunger så er det bare å se seg litt om så finner en oterbajs. Oteren ligger igjen ekskrementer for å markere revir og der det er oterbajs er det lite av hekkende sjøfugl. Men det var heller ikke tilfelle her, ingen ekskrementer å se noe sted. Falken tar forresten også mink til føde og det er ikke utenkelig at en oterunge ikke smaker vondt heller. Det var med andre ord mye som tydet på at det jeg såg faktisk var en jaktfalk. (Kom gjerne med innvendinger)

I går krysset jeg rett over til Onøy og kom frem til lokalbutikken en halv time før den stengte (16:00). Etter innkjøp av det viktigste; sjokolade :) og en liten krydderkake gikk jeg ut på vestsiden av Lurøy for å ta turen over til Hesmannen (Han som skjøt hullet i hatten til torgmannen/ Torghatten). Mens jeg padlet ble jeg oppringt av Radio Hordaland som hadde direkteinterjuv med meg og to jenter som sykler Norge på langs. Hestmannen eller Hestmona som den heter var nok et majestetisk skue og da jeg hadde hatt en liten rastepause på den klokken 20:30 bestemte jeg meg like godt å fortsette mot Rangsundøya for å slå leir. Sjøen hadde lagt seg blank og det skal godt gjøres å beskrive Helgeland i slike omgivelser som jeg da hadde! Kysten her er kjent blant padlere som noe av det beste man kan padle både nasjonalt og internasjonalt og selv i overskyet og vær og lett yr lever den opp til ryktene. Så om du lurer på hva du skal gjøre neste sommer er det bare å ta kontakt så skal jeg gi mine anbefalinger!