Hello… Thank you… Jes…
Wednesday 16. July 2008
Hei igjen!
Etter å ha overnattet på Lusøya (uten å få lus) dro jeg ut av Årsetfjorden og gjennom det lille sundet mellom Bogen og Valen hvor jeg ble møtt av skiltet “Velkommen til Nordland fylke”. Takk, Takk!
Jeg tok meg en tur opp på den lille bensinstasjonen på Bogen og bladde gjennom en fin liten bok om Helgeland med tittelen “Plutselig, et nytt landskap” og det var nesten som om det var tilfelle, for i det jeg padlet videre dukket det fine hvite sandstrender med mektige, merkelige fjellformasjoner i bakgrunnen. Jeg bestemte meg for å padle de seks kilometerne over Røingen og inn til Vennesund for å slå leir. Et valg jeg ikke angret på da bestyreren av campingplassen der engasjert tilbydde meg hytte til godt under halv pris. “Du skulle fått det gratis, men du får heller få dusj med på kjøpet”! Det ble en lang natts søvn!
Tirsdagen var det en liten “transportetappe” på to mil over til Torghatten camping med påfølgende besøk i
det berømte hullet. På turen over hadde jeg en nydelig tidevannsstrøm med flau vind i ryggen. Det ble en rask tur over da jeg hold behagelige 8 km/t uten særlige anstrengelser. Med meg på turen ble det to små pauser da jeg først oppdaget en godt voksen steinkobbe som nysgjerrig sirklet rundt meg. Det er morsomt å lære seg de naturlige reaksjonene til dyrene langs kysten. Steinkobben som lever i de utsatte strøkene er normalt sett veldig sky, men den klarer ikke å motstå fristelsen av å undersøke hvilken raring det er som kommer rekende på en liten flis. Jeg har ofte oppdaget sel under matpauser hvor strømmen har snudd kajakken 180 grader, så hvor mange ganger jeg har hatt de svømmende bak meg er ikke godt å si. En annen av kystens beboere, -skarven, har også en artig måte å tilfredstille nysgjerrigheten på. Gang på gang har jeg opplevd at de kommer flygende på 200 meters avstand, tar en u-sving og sirkler rundt kajakken to runder før de fornøyd flyr videre. Og mens jeg først er inne på fugler må jeg få lov til å kåre kystens mest paranoide fugl, -Tjelden! Makan til overbeskyttende småbarnsforeldre skal du lete lenge etter!
Den andre pausen var en klassiker for minneboken! Da jeg skulle krysse over det siste lille strekket til Hatten fikk jeg øye på noe unikt (i hvert fall for meg) To ørner, den ene en ung og den andre gammel (stor, lysebrun fjærdrakt) var på jakt etter middag og med hell. Den eldste var hadde nettopp forsynt seg og holdt utskikk mens den yngste fråtset i noe som hadde en form som var vanskelig å identifisere. De sto på en lite skjær noen hundre meter unna da jeg rundet en av øyene og koste seg. På staken over sto det en svartbakk og ventet utålmodig på restene fra rikmannens bord. Jeg stoppet med padlingen og rolig fisket jeg frem kikkerten og la meg så lavt jeg kunne i håp om ikke å skremme de bort. I over ti minutter låg jeg der og beundret disse mektige rovfuglene uten å bevege meg.
Som nevnt hadde jeg strømmen med meg og drev langsomt og lydløst mot skjæret de holdt til på. Sikten ble bedre og bedre etter hvert som jeg kom nærmere og jeg kunne klarere se detaljene i de majestetiske fjærdrakten. Til slutt hadde jeg nådd intimsonen deres og med langsomme flaks var det farvel. Jeg satt igjen med et stort, salig glis om munnen. (Bildet viser restene av middagen, Rongkjeks)
Det ble leir på Torghatten camping og flere nysgjerrige turister tok turen bortom teltet for å slå av en prat. Neste dag var det hullet i hatten som måtte “bestiges” men da jeg såg en treåring i fint driv oppover stien forsto jeg at bragden i å nå opp til “utgangssåret” til Hestemannen ikke var uoverkommelig, selv for en som har sittet i ro i to og en halv måned.
Da jeg kom ned igjen ble jeg stoppet av naboene fra Nederland som var veldig imøtekommende og hyggelige. Jeg hadde planer om å padle videre innover mot Brønnøysund men da de hyggelige småbarnsforeldrene spurte om jeg ville dra inn med de ble det endringer i planene. Praten sto ikke stille de timene vi var i sentrum og når jeg kom tilbake fortsatte det. Det ble felles middag og utveksling av telefonnummer og adresser. Sønnen deres på åtte år kunne tre ord på engelsk, -Hello, Jes, og Thank you, men på tross av den enkle kommunikasjonen ble det mye tid sammen. Gutten fulgte etter meg over alt og det ble på grensen til det slitsomme da jeg etter hvert måtte på do. Jeg gjorde mitt fornødne og da jeg lukket opp døren til “båsen” min ble jeg møtt av et “-Hello”!… Bare glad det ikke var et “Thank you”…
Det blåste opp da vi kom tilbake. Det blåste veldig opp da vi kom tilbake og etter hvert var jeg veldig fornøyd med å ikke sitte i den lille flisen min men snarere tilfreds med å stå trygt på land. Jeg vet ikke om teltet mitt var like enig for rundt det begynte andre telt å gi etter for kreftene. Kanoene på stranden begynte å bevege på seg og det samme gjorde kajakken min. Løsningen ble å fylle den med stein og bardunere den fast i bakken. Unger løp på marken og frydet deg hver gang de ble blåst over ende og da jeg skulle ta bilde av sjøen ble det vanskelig å holde linsen ren for saltvann. Under viser noen bilder fra gårsdagen.
I dag har jeg gjort huslige plikter som å vaske klær, dusje, handle mat og lade de elektroniske batteriene. Og i morgen bærer det videre.
Vi snakkes…




