Lindesnes - Nordkapp - Kajakk - Sykkel - Solo - 2008

Arkiv for juli 2008

Nedbrutt og vondt…

onsdag 30. juli 2008

Ingen grunn til å utsette det mer nå. Over et døgn er gått og fortvilelsen er like stor .. Legebesøket gikk verre, langt verre enn hva jeg hadde forespeilt meg… Jeg fikk resept på en pillekur som varer i tre uker og i den tiden måtte jeg holde meg helt i ro om det skulle ha noen virkning. Dersom jeg fortsatte nå kunne jeg risikere å ødelegge skuldrene for lang tid fremover, var beskjeden jeg fikk. Jeg må innrømme at jeg allerede har hatt en kur mot senebetennelse på turen og prøvd med ulike naturmedisiner som har hatt en middels effekt. Jeg spurte om det var mulig å ta kortisonsprøyte eller annen mer hurtigvirkende sprøyte som ville hjelpe meg, men da var svaret at det kunne få muskelen til å ryke helt ved den belastningen jeg kom til å utsette den for. Piller og alt for lang hviletid… Jeg fryktet hviletid på forhånd men ikke av den lengden her.

Jeg har prøvd å fortelle og beskrive så godt jeg kan fra turen min men dette er på mange måter blitt en hverdag for meg, -en god hverdag, og jeg tror ikke det er mange som kan forestille seg hvordan det er å få en sånn beskjed akkurat nå, like før høydepunktet for turen.

Når det er sagt så har jeg ikke tatt noen avgjørelser enda. Jeg nekter å godta at dette er slutten for turen min, spørsmålet er bare hvor mye jeg skal betale. Men nå er det vondt…

(ingen bilder i dag)

10 kommentarer »

Bodø

tirsdag 29. juli 2008

Etter det forrige innlegget gikk jeg tom for alt som heter batteri og strøm til det meste av elektroniske instrumenter. I Brønnøysund fylte jeg opp alle batterier og normalt sett skulle det fint holde helt til Bodø hvor jeg er nå. At de fire batteriene til Macèn tok slutt er forståelig men jeg har med hele 8 (!) batterier til «brukstelefonen» og tre til reservetelefonen og av en merkelig grunn bestemte hovedtelefonen seg for å tømme alle batterier jeg satte i. Jeg måtte ha den geniale HandyPower (hm.. skjult reklame?) for å kunne prate i telefonen i det hele tatt. Det er dog fristende å si at det var litt herlig å slippe all denne teknikken for noen dager..

Uansett så må den siste uken oppsummeres for dere lesere og grunnet sene nattetimer nå så blir jeg nødt til å ta det i kjappe hovedtrekk:
Den nordre del av helgeland har bydd på leirplasser så fine at de har overgått hverandre for hvert nye sted jeg kom til. Kan tenke meg at det høres ut som om alt er bare supert med denne turen min og når det gjelder leirplasser så er det faktisk tilfelle. Jeg har også vert nødt for å slappe av ganske mye i det siste og «hviledagene» har blitt benyttet til ymse aktiviteter hvor høydepunktet kom da jeg skulle bestige fjellet på Kunna (650m ca) helt nord på Helgeland. Det ble snarere en klatretur enn fjellvandring da toppen viste seg å være ganske så hard å bestige. Jeg gikk opp på vestsiden og fikk meg en overraskelse da jeg halvveis oppe i uren gikk på selveste kongen, -skogens konge altså. Og for en klatremester! Det var riktignok et ungdyr jeg gikk på men jeg hadde aldri forventet å finne Elg på et sånt sted. Den var nok like forskrekket over å treffe på meg der oppe så etter noen lange sekunder hvor vi på 15 meters avstand sto og stirret på hverandre var det takk og farvel. Ellers har det vert møte med mange fine mennesker og dyr hvor de to siste dagene dessverre ikke kan dokumenteres i bilder (tomt batteri der og, ja).

Forøvrig er ikke alt helt supert når det gjelder kroppen min. Det har vert mange hviledager og været er ikke det som i hovedsak har stoppet meg. De to siste ukene har jeg kjent på litt smerter i skuldrene (den venstre spesielt) og selv om jeg er fast bestemt på å fortsette har jeg besluttet å ta meg en tur til medisinmannen her i Bodø. Lofoten står for døren og eventyreren i meg har ventet lenge på dette som jeg hele veien har sett på som rosinen i pølsa. Endelig er det min tur til å kunne oppleve denne spesielle utveksten på norgeskartet. Jeg satser på å få utskrevet noen drops som kan hjelpe meg videre på ferden nordover. Jeg bor også for tiden hos noen fantastiske, gjestfrie og engasjerende venner av mine foreldre, -Britt og Olav Torsvik, noe som betyr varm dyne og den sjeldne luksus av reint sengetøy! Det var heller ikke vondt å ta den første dusjen på over to uker… Nå er det seint og jeg må sove.
På snarlig gjenhør! Schalabais…

5 kommentarer »

Helgeland!

onsdag 23. juli 2008

Torghatten ja, det begynner å bli noen dager siden jeg var der og skrev det nest siste innlegget. På torsdag bar det omsider videre mot Brønnøysund og med frisk bris + i ryggen gikk det fort unna. Etter at jeg kvittet meg med seks kilo utstyr har det blitt merkbar forskjell når det gjelder farten. Nå når bølgene er store nok og kommer bakfra er det endelig mulig å surfe på de. På de beste bølgene var jeg oppe i 13km/t og det er jo en fin fart når en er vant med å lunke i under halve farten. Artig er det å bare kunne ligge å styre med åra mens bølgene gjør jobben «free of charge»!
Da jeg skulle dra oppdaget jeg at min kjære og høyst u-unværlige kartmappe var borte. Den må ha blåst bort under stormen som var på onsdagen og uten den er jeg ganske hjelpeløs.

Utstyr: Ortlieb Kartmappe Large
Ordinære fjell-kartmapper duger ikke på sjøen da de lekker vann og når den gjennomsiktige plasten har en tendens til å sprekke opp og stivne (spesielt om vinteren) blir resultatet ofte et ødelagt, og i verste fall uleselig kart. Jeg kan anbefale Ortlieb sin kartmappe både for fjell og sjø. Dersom en er nøye med lukkingen er det ingen krise om man mister kartet i sjøen. Den har fullstendig gjennomsiktig, myk plast, noe som gjør at man kan lese kart på begge sider om man bretter det riktig. Ellers er den oppgitt å være uv-beskyttende og selv om min fikk et lett gulaktig skjær på slutten er jeg ikke i tvil om at den hadde holdt i mange år om jeg ikke hadde mistet eller ødelagt den på andre måter.
Selv liker jeg best den nest største størrelsen (tror det er Large).
+ Ligger som limt mot kartet (når en tømmer det for luft)
– Kan komme kondens på de varme dagene dersom kartet er fuktig. Men hvor finner du en «pustende» kartmappe som holder tett?

Grunnet mangel på kartmappe og enkelte «råvarer» som smør, tørrmelk og sukker var det tid for en rask handletur i byen (Brønnøysund). Men som erfaringen tilsier så er det ingen ting som heter «en rask handletur». Da jeg kom inn oppdaget jeg at kampen om fortøyningsplass til båter var hard. Med Roots-festivalen som sommerens store høydepunkt og kun 30 båtplasser på gjestebryggen var jeg heldig som fikk meg en super plass midt mellom millionbåter og fancy cabincruisere. Med mine seks meter tar jeg faktisk samme plass som mange av disse båtene og jeg tenkte med meg at jeg har like stor rett til å ligge til bryggen som noen av de andre så da var den saken grei. Som vanlig kom det også denne gangen bort folk som hadde mye de lurte på angående farkosten og ferden min. En av de var en hyggelig småbåteier ved navn Arnt Jensen og etter en liten prat tilbød han seg å holde et øye med kajakken mens jeg gjorde unna de ærend jeg hadde for meg. Da jeg kom tilbake fikk jeg komme ombord i båten hans og etter å ha pratet om båtfolk og folk i båt fikk jeg noen sjøkart av han til å hjelpe meg videre mot Bodø. Han hadde forøvrig kontaktet lokalavisen som kort tid etterpå kom ned for å ha et lite intervju.
Som sagt, det er ingen ting som heter «en rask handletur» og da jeg omsider kom meg videre var klokken så mye at jeg måtte se meg om etter leirplass med en gang. Valget falt på den lille øyen Ylvingen like sørøst for den større øyen Vega.

Neste dag våknet jeg til sørøstlig liten bris og lykkelig over nok en dag med medvind bar det videre. Først mot Vega og deretter rett nord mellom de to tusen småøyene som skiller havstykket mellom Vega og Hærøy/ Dønna. Vinden økte på til frisk bris og trass regn og lavt skydekke var det deilig å holde en snittfart på 9 km/t i time etter time. Det ble ny rekord i antall ørn på en dag. Hele fem majestetiske fugler viste seg på kort avstand denne dagen. Helgelandskysten hadde startet! Om kvelden fikk jeg et fint skue da jeg slo leir et par kilometer sør for Hærøy. Hele dagen hadde jeg padlet med minimal sikt og GPSen som kjærkommen hjelper og da de seks søstre (den syvende kunne jeg ikke se) viste seg over det lave skydekket fikk jeg et glimt av den mektige naturen jeg skulle inn i de neste dagene.


Lørdag var det solsteiken som vekket meg opp på morgenkvisten. Er det solsteik så er det som oftest motvind og med en lengre etappe hengende i kroppen fra dagen før var ikke skuldrene like hjelpsomme som jeg hadde ønsket. På turen over til Dønna møtte jeg på en familie som var ute på kosetur i båt: -«Næmen, hei! Eh.. vil du ha.. (ser seg rundt) eh.. vil du ha Cola?..» Fantastiske nordlendinger!
Det ble bilde med de syv søstre (nå var den syvende dukket opp) i bakgrunnen før jeg la i vei til leirplassen like nord for Skorpa.

Ustyr: Digitalkamera Olympys Mju 850 SW (Shock – Waterproof).
Jeg er ingen fotograf. Jeg kan knapt kalles en hobbyfotograf og selv om jeg skulle ønske jeg var bedre til å ta bilder tok jeg ikke sjansen på å skaffe meg et speilreflekskamera før denne turen. Jeg er opptatt av funksjonalitet og at ting tåler å være ute i elementene. Så da jeg kom over dette kameraet på Elite Foto, Øyrane Torg var valget enkelt. Et kamera som tåler vann og støt måtte jo være midt i blinken! Til nå har jeg ikke angret på det valget. Kameraet ligger fremme på deks-bagen hele tiden og er lett tilgjengelig når jeg måtte ønske det. Regn og saltvann har enda ikke klart å ta knekken på det og faren for å få fukt i kameraet når jeg skifter batteri er overveiende stor. Ordinærpris ligger på rundt 2500 og det er helt greit for dette kameraet. Når det gjelder bildekvaliteten er det bare å bedømme slev. Jeg kan uansett anbefale det til mitt bruk. Er forøvrig spendt på hvordan det takler sterk kulde.
+ Tåler det meste.
+ Får plass over alt. Rask å slå på
+ Stor skjerm
+ Mange, enkle innstillingsalternativer for ulike omgivelser/ lysforhold
+ Norsk meny
– Skarpheten på bildene kan ikke måle seg med speilrefleks
– Batteriene kunne vert bedre (jeg har to ekstra med meg)


Søndag var det frisk bris østavind, og dermed også sol på morgenen. Jeg tok turen over til løkta og krysset derfra over til Tomma. På kvelden roet vinden seg helt og jeg kom inn til den idylliske leirplassen som du kan se bilder fra i det siste innlegget. Fjellet på bildet over leirplassen ruger hele 922 meter rett opp av havet. Jeg ble værende der en ekstra dag da det på mandag blåste kuling nordavind og kroppen ikke lystret helt. Da ble det tid for en liten spasertur, lesing, fisking og litt kartstudium.
Da jeg hadde vert å fisket fikk jeg øye på en fugl som jeg ikke hadde sett før. Den jaget en måke som tydelig var vettskremt og i et desperat forsøk på å bli kvitt denne ukjente fuglen fløy måsen bort og satte seg like ved meg. Det virket, for fuglen som tydelig var en rovfugl forsvant like fort som den kom. Jeg såg den lange stjerten og de store klørene og det slo meg at jeg muligens nettopp hadde sett en jaktfalk! Jeg setter utropstegnet fordi jaktfalker er en uhyre sjelden fugl å se langs kysten. Den er utrydningstruet og liker seg best i høyfjellet hvor den er avhengig av tomme ravnereir for å legge egg. Jeg hadde kvelden før sett to ravn i det jeg kom inn til leirplassen min. Fjellet over meg var nesten tusen meter høyt og jeg ble overrasket over at jeg ikke ble «angrepet» av illsinte sjøfugl som skulle forsvare ungene sine. Det jeg har erfart på turen er at dersom slike typiske hekkeplasser ikke inneholder reir eller fuglunger så er det bare å se seg litt om så finner en oterbajs. Oteren ligger igjen ekskrementer for å markere revir og der det er oterbajs er det lite av hekkende sjøfugl. Men det var heller ikke tilfelle her, ingen ekskrementer å se noe sted. Falken tar forresten også mink til føde og det er ikke utenkelig at en oterunge ikke smaker vondt heller. Det var med andre ord mye som tydet på at det jeg såg faktisk var en jaktfalk. (Kom gjerne med innvendinger)

I går krysset jeg rett over til Onøy og kom frem til lokalbutikken en halv time før den stengte (16:00). Etter innkjøp av det viktigste; sjokolade :) og en liten krydderkake gikk jeg ut på vestsiden av Lurøy for å ta turen over til Hesmannen (Han som skjøt hullet i hatten til torgmannen/ Torghatten). Mens jeg padlet ble jeg oppringt av Radio Hordaland som hadde direkteinterjuv med meg og to jenter som sykler Norge på langs. Hestmannen eller Hestmona som den heter var nok et majestetisk skue og da jeg hadde hatt en liten rastepause på den klokken 20:30 bestemte jeg meg like godt å fortsette mot Rangsundøya for å slå leir. Sjøen hadde lagt seg blank og det skal godt gjøres å beskrive Helgeland i slike omgivelser som jeg da hadde! Kysten her er kjent blant padlere som noe av det beste man kan padle både nasjonalt og internasjonalt og selv i overskyet og vær og lett yr lever den opp til ryktene. Så om du lurer på hva du skal gjøre neste sommer er det bare å ta kontakt så skal jeg gi mine anbefalinger!

3 kommentarer »

Mer enn tusen ord..

mandag 21. juli 2008

Trass dårlig dekning og lite batteri, jeg måtte bare dele denne kvelden med dere! Dette er definitivt en av de fineste kveldene jeg har hatt på turen. Når solen går ned mens jeg spiser sen middag, myggen glimrer med sitt fravær, kun en lett genser på og det ikke er et menneske å se, da er det fint å være meg! Jeg har det godt og vil ikke hjem igjen! Fantastisk! (fyldig referat kommer)

6 kommentarer »

Hello… Thank you… Jes…

onsdag 16. juli 2008

Hei igjen!

Etter å ha overnattet på Lusøya (uten å få lus) dro jeg ut av Årsetfjorden og gjennom det lille sundet mellom Bogen og Valen hvor jeg ble møtt av skiltet «Velkommen til Nordland fylke». Takk, Takk!
Jeg tok meg en tur opp på den lille bensinstasjonen på Bogen og bladde gjennom en fin liten bok om Helgeland med tittelen «Plutselig, et nytt landskap» og det var nesten som om det var tilfelle, for i det jeg padlet videre dukket det fine hvite sandstrender med mektige, merkelige fjellformasjoner i bakgrunnen. Jeg bestemte meg for å padle de seks kilometerne over Røingen og inn til Vennesund for å slå leir. Et valg jeg ikke angret på da bestyreren av campingplassen der engasjert tilbydde meg hytte til godt under halv pris. «Du skulle fått det gratis, men du får heller få dusj med på kjøpet»! Det ble en lang natts søvn!

Tirsdagen var det en liten «transportetappe» på to mil over til Torghatten camping med påfølgende besøk i det berømte hullet. På turen over hadde jeg en nydelig tidevannsstrøm med flau vind i ryggen. Det ble en rask tur over da jeg hold behagelige 8 km/t uten særlige anstrengelser. Med meg på turen ble det to små pauser da jeg først oppdaget en godt voksen steinkobbe som nysgjerrig sirklet rundt meg. Det er morsomt å lære seg de naturlige reaksjonene til dyrene langs kysten. Steinkobben som lever i de utsatte strøkene er normalt sett veldig sky, men den klarer ikke å motstå fristelsen av å undersøke hvilken raring det er som kommer rekende på en liten flis. Jeg har ofte oppdaget sel under matpauser hvor strømmen har snudd kajakken 180 grader, så hvor mange ganger jeg har hatt de svømmende bak meg er ikke godt å si. En annen av kystens beboere, -skarven, har også en artig måte å tilfredstille nysgjerrigheten på. Gang på gang har jeg opplevd at de kommer flygende på 200 meters avstand, tar en u-sving og sirkler rundt kajakken to runder før de fornøyd flyr videre. Og mens jeg først er inne på fugler må jeg få lov til å kåre kystens mest paranoide fugl, -Tjelden! Makan til overbeskyttende småbarnsforeldre skal du lete lenge etter!

Den andre pausen var en klassiker for minneboken! Da jeg skulle krysse over det siste lille strekket til Hatten fikk jeg øye på noe unikt (i hvert fall for meg) To ørner, den ene en ung og den andre gammel (stor, lysebrun fjærdrakt) var på jakt etter middag og med hell. Den eldste var hadde nettopp forsynt seg og holdt utskikk mens den yngste fråtset i noe som hadde en form som var vanskelig å identifisere. De sto på en lite skjær noen hundre meter unna da jeg rundet en av øyene og koste seg. På staken over sto det en svartbakk og ventet utålmodig på restene fra rikmannens bord. Jeg stoppet med padlingen og rolig fisket jeg frem kikkerten og la meg så lavt jeg kunne i håp om ikke å skremme de bort. I over ti minutter låg jeg der og beundret disse mektige rovfuglene uten å bevege meg. Som nevnt hadde jeg strømmen med meg og drev langsomt og lydløst mot skjæret de holdt til på. Sikten ble bedre og bedre etter hvert som jeg kom nærmere og jeg kunne klarere se detaljene i de majestetiske fjærdrakten. Til slutt hadde jeg nådd intimsonen deres og med langsomme flaks var det farvel. Jeg satt igjen med et stort, salig glis om munnen. (Bildet viser restene av middagen, Rongkjeks)

Det ble leir på Torghatten camping og flere nysgjerrige turister tok turen bortom teltet for å slå av en prat. Neste dag var det hullet i hatten som måtte «bestiges» men da jeg såg en treåring i fint driv oppover stien forsto jeg at bragden i å nå opp til «utgangssåret» til Hestemannen ikke var uoverkommelig, selv for en som har sittet i ro i to og en halv måned. Da jeg kom ned igjen ble jeg stoppet av naboene fra Nederland som var veldig imøtekommende og hyggelige. Jeg hadde planer om å padle videre innover mot Brønnøysund men da de hyggelige småbarnsforeldrene spurte om jeg ville dra inn med de ble det endringer i planene. Praten sto ikke stille de timene vi var i sentrum og når jeg kom tilbake fortsatte det. Det ble felles middag og utveksling av telefonnummer og adresser. Sønnen deres på åtte år kunne tre ord på engelsk, -Hello, Jes, og Thank you, men på tross av den enkle kommunikasjonen ble det mye tid sammen. Gutten fulgte etter meg over alt og det ble på grensen til det slitsomme da jeg etter hvert måtte på do. Jeg gjorde mitt fornødne og da jeg lukket opp døren til «båsen» min ble jeg møtt av et «-Hello»!… Bare glad det ikke var et «Thank you»…
Det blåste opp da vi kom tilbake. Det blåste veldig opp da vi kom tilbake og etter hvert var jeg veldig fornøyd med å ikke sitte i den lille flisen min men snarere tilfreds med å stå trygt på land. Jeg vet ikke om teltet mitt var like enig for rundt det begynte andre telt å gi etter for kreftene. Kanoene på stranden begynte å bevege på seg og det samme gjorde kajakken min. Løsningen ble å fylle den med stein og bardunere den fast i bakken. Unger løp på marken og frydet deg hver gang de ble blåst over ende og da jeg skulle ta bilde av sjøen ble det vanskelig å holde linsen ren for saltvann. Under viser noen bilder fra gårsdagen.

I dag har jeg gjort huslige plikter som å vaske klær, dusje, handle mat og lade de elektroniske batteriene. Og i morgen bærer det videre.
Vi snakkes…

9 kommentarer »